Enchant me

foto: cobrasnake

We all live here in this absurd town where nothing happens. Where no one's happy unless there's something real going on. And when something real is going on, it's not good enough. The friendships you once knew dwindle into oblivion, and when push comes to shove you count yourself lucky you're the one leaving. But when you leave it feels like you never really left. Live in a town long enough and it'll leave long lasting permanent scars even a lazer won't remove. But you leave and you feel content. It feels good. Like you've come out of a spinning loop. A dark circle. There are no whispers in the hallway as you walk past. There are no dirty looks. Or no lack of them. But you leave all the same. You start reconsidering your choices. What did I actually leave behind? No one really comes to mind. Except that boy. That boy who raised you in the air at that dirty nightclub and spun you around, while you laughed till you cried. That boy you kissed goodbye in the taxi in the early hours of the morning. That boy who told you all about him, who made you listen and opened your eyes to all of those new things. You left him. And once in a blue moon when you return, you realize he's still there. And your heart soares and you can't help but smile all day long because it feels like a thousand butterflies are dancing the conga in your stomach. He's still there. But isn't he always? And is that a comfort or a pain?

net-a-porter.com har en konkurranse der du kan vinne £ 25,000 å shoppe for. Noe som er en svimlende pris. Dette er noe av hva jeg ville kjøpt meg. Resten kommer senere. Nå er jeg lei av å se på klær (neia).

Det første jeg gjorde på lørdagsmorgen (bortsett fra å vri meg i smerte et par timer), var å se Coco Avant Chanel. Den var utrolig fin, rørende og inspirerende. Audrey Tautou på være en av de vakreste kvinnene her på jorda, uten tvil. Og hun var jo skapt til rollen som Coco Chanel. Dama som forkastet korsetten, introduserte androgyn mote og som aldri giftet seg. Og jeg satt fengslet i to timer, tok til tårene og lo med. Det er garantert en film jeg kommer til å se flere ganger.










foto: Audrey Tautou

Jeg sitter og girer meg opp. Hører på Leona Lewis- Outta my head. Snart skal jeg gå og rote litt rundt i klesskapet. Fjerne sminken. Ta på nytt. Litt glitter. Irritere meg over min mangel på hårskills. Så skal jeg danse til Fire Burning. Og se en stripper! Lordy... Er det noe som tilsier at denne kvelden ikke kommer til å bli en suksess? Det eneste som mangler nå er 25 grader og midnattsol.

Og jeg vet det blir en del weheartit-bilder, but I just can't help myself!

I den siste timen har jeg søkt på mørke fantasybøker. Særemne irriterer meg litt nå. Jeg har andre bøker å lese, damnit! Jeg har lyst å sette verden på pause i ett år, stenge meg inn i et palass og bare lese. Åh, hadde vært så bra det. Julie, my rock, du skal selvfølgelig slå følge!

let's study all day and party all night

Jeg koser meg om dagen. Jeg kjenner at jeg er opptatt, mye å gjøre i skolesammenheng og andre div. saker, noe jeg trives med. Jeg snakka med Julie om det, og at jeg burde sette meg opp ei timeplan fram til vinterferien. Jeg liker å tro at jeg er strukturert nok til å ha den timeplana i hodet. Selv om jeg må innrømme at jeg er litt etter skjema, ettersom jeg fikk besøk av Silje og Marthe idag. Men det gjør jo ikke noe, så lenge man er glad. Sant? Men jeg kjenner jeg blir ekstra motivert. Det er siste termin på vgs! Det er jo så sykt i hodet sitt at det ikke skulle vært lov engang. Og jeg blir ekstra motivert når jeg får slike hyggelige brev i posten og fine e-mail. Glad rett og slett. Nesten lykkelig. Nesten. Bortsett fra noe unknown smårusk. Jah. Og det var det jeg hadde på hjertet. Jeg skulle ønske jeg kunne være like personlig som Julie på nettet. Men... det klarer jeg ikke. Oh well.

foto: snowskadi

Norskfaget på tredjeåret består i stor del av særemne. Jeg syntes dette alltid har hørtes ganske interessant ut, ettersom vi i stor grad står fritt til å velge tema. Det havet av bøker som finnes der ute, dette burde jo være lett. Den eneste lenken vi blir festet med (hvertfall min klasse), er at bøkene skal være av norske forfattere. Noe som gir mening, ettersom faget heter norsk. Problemet mitt her, er at jeg egentlig ikke har peiling på norske forfattere. Helt siden tiende har jeg i aller største grad kun lest engelske bøker. Dette blir da en gyllen mulighet til å utforske det norske forfatterdypet. Som den trofaste fantasygeeken jeg har blitt, måtte temaet mitt selvsagt bli norsk fantasy. Noe som først skulle vise seg å være ganske så utfordrende.

Biblioteket på skolen hadde et par bøker (max), og det eneste jeg fikk tynet ut av dét besøket var en novellesamling gitt ut i 1990 (Evigskogen). Jeg tenkte at denne samlingen skulle hjelpe meg å luke ut de forfatterne jeg kunne skrive om på særemne. Idag dro jeg til biblioteket i byen og så meg selv nokså skuffet da jeg fant ut at de bare hadde én av forfatterne fra samlinga. *headdesk*

Norsk fantasy (fantasy generelt for den del) har i stor grad blitt latterligjort av massene i flere år og stemplet som barnebøker. Noe som er veldig trist. At Peter Jackson bestemte seg for å filmatisere Ringenes Herre-trilogien ble sikkert møtt med stormende jubel av alle fantasyfans der ute. Kanskje Jackson endelig kunne klare å bevise at fantasy er mye mer enn bare en gjeng med krigere som løper løpsk i en fiktiv verden? Det funka jo. Men fantasy er mye mer en JRR Tolkiens verker. Tolkien er klassisk fantasy. Jeg krever noe mer.

Jeg føler at jeg sporer litt av her. Hvor var jeg? Jo! På biblioteket. Biblotekaren er snill og hjelpson, og viser meg de forfatterne hun hadde å by på. Så viser hun meg en murstein av ei bok og forteller meg at den er veldig bra. Forfatteren heter Kristine Tofte og boka er på nynorsk. Drep meg, tenker jeg. Ikke faen om jeg leser ei bok på 500 sider som atpåtil er på nynorsk. Jadda. Den fulgte med meg hjem til slutt. Sammen med to andre (pluss en engelsk novellesamling). Hittil er den bra. Den har tilogmed kart! Den har et sterkt norrønt preg og bra språk. So far so good. Alt tatt i betraktning har jeg mer trua på særemne nå enn tidligere. Men vi får se.

foto: weheartit

Gårsdagen var interessant. For å si det mildt. Jeg og Sandra var "vakter" i et surpriseparty. 16-åringer, mesteparten. Som drakk. Og drakk. Og gjorde enda mer ugang. Neida. De var hyggelige mesteparten av tiden. Jeg og Sandra storkosa oss. Vi fikk med oss en god del. Mye grining, mye drama, mye "pusspuss". Hovedgrunnen til at vi var der var selvfølgelig for å spane ut framtidlige russeknuter. Og litt spaning ble det selvfølgelig. Rundt halv 12 tok Ida også turen innom. Og hun var der enda lenger enn meg. Haha. Fliring. Det er litt interssant å være på den andre siden, om dere skjønner. Den andre siden av alkoholen. Selv om jeg godt skulle vært på den "ordentlige" siden. Eller hva, Ida? Det må det bli skjerpings på snart.

La oss drømme oss bort litt. La oss si... 5-6 år fra nå av kanskje? Da ville en drømme/typisk lørdag (ehm..) sett  noe sånt ut i mine øyne:

Inntullet i ei stor dyndune våkner jeg tidlig opp, til lyden av en manns pusting i nakken min. Det er London, det er vår, leiligheten er liten og intim, og lukter av bøker. Loverboy får noen ekstra timer på øyet, mens jeg må stå opp og lage meg frokost, og stikke på jobb.





Jeg kommer på jobb. Et lite forlag i London og sier 'god morgen' til verdens beste gjeng. Et sted fullt av kreative mennesker, redaktører, forfattere og ikke minst briter. Vi diskuterer framtidlige utgivelser, forfattere og manus. Klokka slår 'lunsj'. Istedenfor å dra ut å spise, dropper vi maten og stikker til Portobello for å dra på marked. I et hav av antikvitet, smykker & ringer og mat, finner vi små skatter. Vips er en time unnagjort og vi må tilbake på jobb.








Som alltid, flyr tiden i godt selskap og før man vet ordet av det er det på tide å pakke sammen, og dra hjem. Loverboy møter meg med et smil, et kyss og en kaldt glass vin. Sammen hopper vi inn i dusjen, blir der altfor lenge og kommer ut, klar til å finne på mischief for kvelden. Vi pynter oss og drar til den lokale puben down the street for å spise middag, og ta noen glass.





Ved glass nummer 3 kommer verdens søteste vennegjeng og setter seg vedsiden av oss. Vi ler høylytt, tre glass blir fire,  og plutselig er det på å tide å dra videre. Videre er en intimkonsert med et ukjent lokalband. Vi danser, skriker og gjør ikke annet enn å smile hele kvelden ut. Utpå morgenkvisten er det fortsatt varmt og vi drar til bakgården til en av vennene, legger oss i det duggvåte gresset og snakker om universet, stjernene og alt i mellom. Når klokka nærmer seg åtte, tar loverboy hånden min og vi tusler hjem til den lille, intime leiligheten vår som lukter av bøker.









Jeg kan være klisjé når jeg vil, jeg også.

foto: weheartit, flickr