Sixth day of December: Short Stories- Wintonima og Julefeiringen

Idag pner vi luke nr.6 i Enchanted Krnas Julekalender. Og i dager som inneholder ordet S (second, sixth, seventh OSV) fr dere ta del i julefortellingen Wintonima og Julefeiringen, skrevet av Yours truly. Dette er andre avsnitt:

winternight

Etter noen dager var Wintonima klar til dra til denne verdenen som Julenissen hadde snakket om. Hun hadde pakket alle de viktigste eiendelene hun kunne tenke p som kom til vre nyttige nr hun skulle lage julefeiringen for menneskene; Stjernestvet fra fem forskjellige stjerner, et hrstr fra hver vinterfe (den hadde tatt en stund), brygget alle feene brukte drikke i jula, den lilla slvharpa og et par skyter.
N var hun klar! Samtidig som hun hadde hentet et hrstr fra hver vinterfe, hadde hun ogs tatt farvel med dem. Hun var litt lei seg for at hun ikke fikk feire jul sammen med alle de kjreste vennene hennes. Det gjorde hun jo alltid. Men hun s p denne julefeiringen med et fornyet syn. Kanskje kom hun til f nye venner? Og hun skulle jo tilbake. Hun skulle jo feire jul her neste r.

For at Wintonima skulle f lov til dra til vr verden mtte hun snakke med Den Eldste. Det var den eldste feen i De Eldres Rd. Det var ingen som visste helt med sikkerhet hvor gamle feene i rdet var. De hadde jo levd lenge fr alle andre og de hadde ogs vrt med p skape verdenen bortenfor en verden langt unna vr egen. Grunnen til at hun mtte snakke med Den Eldste var fordi det var kun denne feen som visste (og en til) hvordan man dro til verdenen der menneskene bodde. Det var en gammel kunst som kun kunne lres ved et besk hos De Eldres Rd.
"Er du klar for lre kunnskapen f fr deg har lrt?" Spurte Den Eldste. Den Eldste var en gammel fe. Det kunne man se p hennes helt kritthvite r. Men det ville vre umulig for noen s si hvor gammel hun var. Hun hadde ingen rynker (feer fr sjeldent rynker), men hun hadde likevel steinharde yne. De fortalte om en eldgammel kunnskap og et langt liv. Wintonima var ogs sikker p at de kunne gjennombore den greste grstein og f enhver fe til fortelle selv sin dypeste og innerste hemmelighet. Og det kun ved ett blikk!
"Ja", svarte Wintonima rlig og klart. Hun var klar for lre. Hun ville dra.
Den Eldste og Wintonima hadde en lang samtale. Eller, det var vel mer en tale fra Den Eldstes side. Det var kun hun som pratet mens Wintonima lyttet. Nr den Eldste hadde talet ferdig, satt Wintonima igjen og nesten mpte. Var det ikke verre? Hun kunne jo funnet ut av dette p egen hnd. Har vel bare ikke tenkt p det, tenkte Wintonima.
"Du kan ikke misbruke denne kunnskapen du n har blitt tildelt", sa Den Eldste til slutt. "Vi har bare hatt n tidligere som har gjort nettopp dette. Misbruker du denne kunnskapen og bruker denne kunsten for egen vinning, vil du aldri f komme tilbake til vr verden."
Wintonima hadde kun hrt om n fe som hadde blitt bannlyst fra en verden bortenfor en verden langt unna vr egen. Tinge.. Tlinge.. Ling? Denne feen hadde reist hvor hen hun ville, nr det passet henne.
Men n var Wintonima klar for dra.

Midt p natten en dag rundt juletider reiste Wintonima til en stor og mektig skog. Trrne var fullstendig og dekket av sn og de strakte seg skyhyt mot himmelen. Stjernene lyste over henne som enorme glasskuler fulle av lys hvor mnen var den strste glasskulen av alle. Tusenvis av farger flt om hverandre p himmelen. Som om det var noen som lekte seg med maling der oppe. Hun pustet frostryk og temperaruten var langt under frysepunktet, men Wintonima frs ikke. Hun frs aldri. Deretter samlet hun alt hun hadde lrt fra Den Eldste og konsentrerte med all sin makt mot et punkt. Punktet var ingen spesiell plass. Hadde noen gtt forbi kunne man godt trodd at hun bare stirret ut i lufta. Noe hun egentlig gjorde. Lufta skulle parteres og hun mtte lage en pning som hun skulle reise gjennom. Plutselig oppdaget hun at hun hadde lget et lite hull. Hun konsentrerte hardere og hardere til hullet pnet seg enda litt til. Etter noen minutter var det blitt s stort at hun kunne hoppe inn i det. Inn i intet og alt. Og det var der reisen begynte...

To be continued...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits