Sixth day of December: Short Stories- Wintonima og Julefeiringen

Idag åpner vi luke nr.6 i Enchanted Krnas Julekalender. Og i dager som inneholder ordet S (second, sixth, seventh OSV) får dere ta del i julefortellingen Wintonima og Julefeiringen, skrevet av Yours truly. Dette er andre avsnitt:

winternight

Etter noen dager var Wintonima klar til å dra til denne verdenen som Julenissen hadde snakket om. Hun hadde pakket alle de viktigste eiendelene hun kunne tenke på som kom til å være nyttige når hun skulle lage julefeiringen for menneskene; Stjernestøvet fra fem forskjellige stjerner, et hårstrå fra hver vinterfe (den hadde tatt en stund), brygget alle feene brukte å drikke i jula, den lilla sølvharpa og et par skøyter.
Nå var hun klar! Samtidig som hun hadde hentet et hårstrå fra hver vinterfe, hadde hun også tatt farvel med dem. Hun var litt lei seg for at hun ikke fikk feire jul sammen med alle de kjæreste vennene hennes. Det gjorde hun jo alltid. Men hun så på denne julefeiringen med et fornyet syn. Kanskje kom hun til få nye venner? Og hun skulle jo tilbake. Hun skulle jo feire jul her neste år.

For at Wintonima skulle få lov til å dra til vår verden måtte hun snakke med Den Eldste. Det var den eldste feen i De Eldres Råd. Det var ingen som visste helt med sikkerhet hvor gamle feene i rådet var. De hadde jo levd lenge før alle andre og de hadde også vært med på å skape verdenen bortenfor en verden langt unna vår egen. Grunnen til at hun måtte snakke med Den Eldste var fordi det var kun denne feen som visste (og en til) hvordan man dro til verdenen der menneskene bodde. Det var en gammel kunst som kun kunne læres ved et besøk hos De Eldres Råd.
"Er du klar for å lære kunnskapen få før deg har lært?" Spurte Den Eldste. Den Eldste var en gammel fe. Det kunne man se på hennes helt kritthvite år. Men det ville være umulig for noen så si hvor gammel hun var. Hun hadde ingen rynker (feer får sjeldent rynker), men hun hadde likevel steinharde øyne. De fortalte om en eldgammel kunnskap og et langt liv. Wintonima var også sikker på at de kunne gjennombore den gåreste gråstein og få enhver fe til å fortelle selv sin dypeste og innerste hemmelighet. Og det kun ved ett blikk!
"Ja", svarte Wintonima ærlig og klart. Hun var klar for å lære. Hun ville dra.
Den Eldste og Wintonima hadde en lang samtale. Eller, det var vel mer en tale fra Den Eldstes side. Det var kun hun som pratet mens Wintonima lyttet. Når den Eldste hadde talet ferdig, satt Wintonima igjen og nesten måpte. Var det ikke verre? Hun kunne jo funnet ut av dette på egen hånd. Har vel bare ikke tenkt på det, tenkte Wintonima.
"Du kan ikke misbruke denne kunnskapen du nå har blitt tildelt", sa Den Eldste til slutt. "Vi har bare hatt én tidligere som har gjort nettopp dette. Misbruker du denne kunnskapen og bruker denne kunsten for egen vinning, vil du aldri få komme tilbake til vår verden."
Wintonima hadde kun hørt om én fe som hadde blitt bannlyst fra en verden bortenfor en verden langt unna vår egen. Tinge.. Tlinge.. Ling? Denne feen hadde reist hvor hen hun ville, når det passet henne.
Men nå var Wintonima klar for å dra.

Midt på natten en dag rundt juletider reiste Wintonima til en stor og mektig skog. Trærne var fullstendig og dekket av snø og de strakte seg skyhøyt mot himmelen. Stjernene lyste over henne som enorme glasskuler fulle av lys hvor månen var den største glasskulen av alle. Tusenvis av farger fløt om hverandre på himmelen. Som om det var noen som lekte seg med maling der oppe. Hun pustet frostrøyk og temperaruten var langt under frysepunktet, men Wintonima frøs ikke. Hun frøs aldri. Deretter samlet hun alt hun hadde lært fra Den Eldste og konsentrerte med all sin makt mot et punkt. Punktet var ingen spesiell plass. Hadde noen gått forbi kunne man godt trodd at hun bare stirret ut i lufta. Noe hun egentlig gjorde. Lufta skulle parteres og hun måtte lage en åpning som hun skulle reise gjennom. Plutselig oppdaget hun at hun hadde lget et lite hull. Hun konsentrerte hardere og hardere til hullet åpnet seg enda litt til. Etter noen minutter var det blitt så stort at hun kunne hoppe inn i det. Inn i intet og alt. Og det var der reisen begynte...

To be continued...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits