Seventh day of December: Short stories: Wintonima og Julefeiringen

Da var det dags for pne luke nr.7 i Enchanted Krnas Julekalender. Dette er tredje avsnitt i novellen Wintonima og Julefeiringen.

wintonima

Rett fr Wintonima hoppet inn i hullet lukket hun ynene. Hun var redd for pne de ogs, n som hun bokstavelig talt var p den andre siden. Da hun pnet ynene ble hun nesten litt redd, men ogs litt fascinert. Det hun fikk se nr hun pnet ynene var tusenvis av bittesm stjerner og planeter som svevet rundt. Hun fly med en gradvis fart strakt framover. Hun visste ikke hvor farten kom fra. Men hun funderte p om det kunne vre energi fra henne selv som fikk henne til fare framover. Fr hun rakk identifisere noe som helst foran ynene sine befant hun seg plutselig svevende over et forlatt omrde. Det var hauger p hauger med noe Wintonima mistenkte for vre sand. De andre feene brukte snakke om det. Du kunne bare se det om sommeren. Og da l Wintonima og sov. Hun s noen skikkelser som beveget seg under henne, men de forsvant og sanden med. Hun svevde igjen blant stjernene og planetene. Men det var ikke de samme planetene. Og stjernene var mye strre denne gangen. Etter noen sekunder befant hun seg i et nytt landskap. Denne gangen var det hye og majestetiske fjell som trnet under henne. De var dekket med sn og skyene l rundt de s tett i tett at hun ikke kunne se noe som helst under de. Nr dette landskapet ogs forsvant befant hun seg igjen sammen med stjernene og planetene. Denne gangen var stjernene s sm at hun s vidt kunne se de. Men de var i tusentall. Det var kun en stor gldende kule hun egentlig kunne registrere. Var det ogs en stjerne? Nr hun fikk ynene bort fra den enorme gldende kulen fikk hun ogs ye p en planet som s ut til glde litt. Den skilte seg liksom litt ut fra alle de andre planetene. Den var bde hvit, grnn, gul og bl. Er dette verdenen Julenissen hadde snakket om, tenkte hun. Planetene og den gldende kulen forsvant, samtidig som hun plutselig befant seg p et landskap som var fullstendig dekket av is. Det var mrkt og stjernene lyste over henne. Hun s seg rundt. Hun fly ikke lenger heller. Plutselig fikk hun ye p en enorm skikkelse som kom mot henne.

?Hei, Julenissen!? Ropte Wintonima og viftet med begge hendene. Hun var glad for se noen hun endelig kunne snakke med. Selv om reisen til denne verdenen hadde vrt noks fascinerende og lrerik, hadde hun ogs flt seg ganske ensom. Hun hadde vrt alene i den enorme rommet feene brukte og kalle alt og intet.

?Neimen. Hei Wintonima!?


To be continued...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits