Seventh day of December: Short stories: Wintonima og Julefeiringen

Da var det dags for å åpne luke nr.7 i Enchanted Krnas Julekalender. Dette er tredje avsnitt i novellen Wintonima og Julefeiringen.

wintonima

Rett før Wintonima hoppet inn i hullet lukket hun øynene. Hun var redd for å åpne de også, nå som hun bokstavelig talt var på den andre siden. Da hun åpnet øynene ble hun nesten litt redd, men også litt fascinert. Det hun fikk se når hun åpnet øynene var tusenvis av bittesmå stjerner og planeter som svevet rundt. Hun fløy med en gradvis fart strakt framover. Hun visste ikke hvor farten kom fra. Men hun funderte på om det kunne være energi fra henne selv som fikk henne til å fare framover. Før hun rakk å identifisere noe som helst foran øynene sine befant hun seg plutselig svevende over et forlatt område. Det var hauger på hauger med noe Wintonima mistenkte for å være sand. De andre feene brukte å snakke om det. Du kunne bare se det om sommeren. Og da lå Wintonima og sov. Hun så noen skikkelser som beveget seg under henne, men de forsvant og sanden med. Hun svevde igjen blant stjernene og planetene. Men det var ikke de samme planetene. Og stjernene var mye større denne gangen. Etter noen sekunder befant hun seg i et nytt landskap. Denne gangen var det høye og majestetiske fjell som tårnet under henne. De var dekket med snø og skyene lå rundt de så tett i tett at hun ikke kunne se noe som helst under de. Når dette landskapet også forsvant befant hun seg igjen sammen med stjernene og planetene. Denne gangen var stjernene så små at hun så vidt kunne se de. Men de var i tusentall. Det var kun en stor glødende kule hun egentlig kunne registrere. Var det også en stjerne? Når hun fikk øynene bort fra den enorme glødende kulen fikk hun også øye på en planet som så ut til å gløde litt. Den skilte seg liksom litt ut fra alle de andre planetene. Den var både hvit, grønn, gul og blå. Er dette verdenen Julenissen hadde snakket om, tenkte hun. Planetene og den glødende kulen forsvant, samtidig som hun plutselig befant seg på et landskap som var fullstendig dekket av is. Det var mørkt og stjernene lyste over henne. Hun så seg rundt. Hun fløy ikke lenger heller. Plutselig fikk hun øye på en enorm skikkelse som kom mot henne.

?Hei, Julenissen!? Ropte Wintonima og viftet med begge hendene. Hun var glad for å se noen hun endelig kunne snakke med. Selv om reisen til denne verdenen hadde vært nokså fascinerende og lærerik, hadde hun også følt seg ganske ensom. Hun hadde vært alene i den enorme rommet feene brukte og kalle alt og intet.

?Neimen. Hei Wintonima!?


To be continued...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits