Sixteenth day of December: Short stories- Wintonima og Julefeiringen

Det er dags for å åpne luke 16 i Enchanted Krnas Julekalender. Dette er fjerde avsnitt i fortellingen om Wintonima og Julefeiringen.

times square

"Vil du se min verden, Wintonima?" Spurte Julenissen og smilte til Wintonima. Wintonima ville mer enn gjerne se denne verdenen som Julenissen omtalte som den fortapte planet. Der menneskene ikke så gleden i jula og alt det fantastiske den hadde å by på. Det måtte da være noen ondskapsfulle skapninger, tenkte hun. Julenissen tok tak i den lille hånden hennes og plutselig dro de avsted. Før Wintonima visste ordet av det stod de begge midt i en gate som var fullt opplyst av mennesker, lys og farger. Først smilte Wintonima. Julenissen tok jo feil; Menneskene kunne jo lage en nesten like fin jul som feene klarte. Men det var før hun fikk se seg skikkelig omkring. Når hun så ansiktene på menneskene som gikk forbi henne ble hun nesten skremt. Ikke et eneste menneske smilte eller var glad, men gikk forhastet og sint forbi. Hun hørte en uendelig hyling langs gatene. Hun så enda mindre mennesker som så opp mot de større og pekte mot butikkvinduet. De større menneskene ristet på hodet og det fikk de mindre menneskene til å hyle enda mer. Hva var dette forno? Alle lysene blinket så kraftig at Wintonima fikk vondt i øynene sine og lyden var så høy og alle blikkboksene som suste forbi gjorde at hun fikk vondt i ørene sine. Wintonima ønsket seg bare vekk. Langt vekk. Hvorfor hadde hun vært med på dette? Hvordan hadde hun klart og latt seg overtale til å bli med til denne verdenen? Helt plutselig kjente hun også en følelse hun aldri før i sitt liv hadde kjent. Hun skalv av kulde. Hun slo armene rundt seg og hun frøs for første gang. Hvordan hadde dette skjedd? Wintonima var en vinterfe og vinterfeer frøs ikke. All den varmen som kom fra gleden til alle de andre feene som gledet seg til å feire jul, holdt vinterfeene varme. Sånn var det bare. Men hvor var gleden her? Wintonima kunne ikke føle noe. Det eneste hun kunne føle var kulde. Med det innså hun at hvis hun noen gang skulle klare å komme tilbake til en verden bortenfor en verden langt unna vår egen, måtte hun få menneskene til å glede seg over jula, å være glad i den og verdsette den. Hun kunne ikke tåle mer av denne kulden. Hun trengte varme og energi for å komme tilbake til sin egen verden. Det var hennes eneste håp.
"V-v-vi må være r-r-raske," klarte Wintonima og stamre frem til Julenissen. Julenissen så alvorlig ned på henne og nikket.
"Da overlater jeg det til deg," sa Julenissen. Wintonima nikket tilbake og så gjennom det hun hadde tatt med seg til denne verdenen og bestemte hva hun kunne få bruk for.

Siste del kommer imorgen..

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits