never regret something that once made you smile



Akkurat nå er det stort sett bare en tanke som jeg finner stadig dominerer hjernen min. Flytte. Bortsett fra det er det ganske tomt oppi der for tiden. Alt annet avskrives som irrelevant tøv og jeg orker ikke drive videre analyse for å komme frem til kjernen. Jeg orker ikke tolke. Ferdig med det. Jeg er så klar for å starte på noe nytt. Jeg og Julie fikk diskutert det skikkelig her om dagen. For henne blir det bittersøtt å dra. For meg vil det bare bli søtt. Det å reise fra mennesker her hjemme.. Den tanken. Jeg prøver å gjøre meg familiær med den, men jo mer jeg tenker over det, jo mer klar blir jeg for å dra. Etter over 18 år i denne byen er det på tide å ta min hatt å gå. Finne ut av ting bare jeg kan finne ut av. Vokse. Eksperimentere. Erfare. Lære. Sakte men sikkert begynner jeg å bli smertelig klar over at det er nå det hele begynner. Det som var før var oppvarming. Aksepter det eller aldri gå videre. 

Minnene jeg har vil selvsagt alltid bli tatt vare på, så lenge jeg er kapabel til det. Men de vil fortsatt forbli minner. Og jeg har ingen intensjoner om å leve i fortiden. Savnet kommer i stor grad til å dreie seg om huset tror jeg. Alle kriker og kroker. Senga. Mamsen. Pappa. Kanskje bruttern litt også. Vannkokeren (faktisk!). Hagen litt også. Men alt det vil være her når jeg kommer tilbake. Høstferie. Juleferie. Vinterferie. Påskeferie. Omsider sommerferie. Men så drar jeg igjen. Og da vet jeg ikke når jeg kommer tilbake. Eller viktigst, hvor jeg drar. Men de som kjenner meg vet at jeg ikke driver rundt i en panikkfylt tilstand av den grunn. Jeg vet hvor jeg skal befinne meg 1 år i framtiden. Det får holde for nå. 

Én kommentar

juliea

12.jul.2010 kl.20:59

yesyesyesyes, change

Skriv en ny kommentar

hits