you always know where to reach me



Savn er noe jeg ikke har opplevd spesielt mye av. Jeg har vært heldig, for det å savne noen kan være noe av det verste som finnes. Jeg husker noen øyeblikk, men de skal jeg ikke skrive om her. De tilhører fortiden and no one wants to dwell in the past, right? Men det savnet jeg opplever nå er et av de som faktisk har overrasket meg mens jeg har vært her. Faktisk er det to typer. De er egentlig helt forskjellige. For det første så er en av mine beste venner her, Stine, hjemme i Risør akkurat nå. Og det er passe tomt uten henne. Så henne savner jeg.

For det andre savner jeg bruttern. Dét trodde jeg ikke kom til å skje. Sånn helt ærlig. Jeg skal ikke si at jeg savner å ha noen å krangle med, selv om det er litt sant. Jeg savner den søskendynamikken. For den eksisterer jo ikke her. Kanskje savner jeg bruttern fordi jeg ikke vet når vi kommer til å møtes neste gang. Kanskje ikke før til jul? Og det er litt merkelig. Den lengste perioden vi har vært fra hverandre er et par uker kanskje. Har levd sammen med fyren i over 18 år. Plutselig er høsten der og man stikker til hver sin kant. Rare greier. Men mest av alt savner jeg jo senga mi. Resten kan bare fyke til helvete. Neida.

2 kommentarer

Anniken

26.sep.2010 kl.21:36

aaw. gruer meg allerede til tvillingen min skal bli borte for meeg

Jonas

26.sep.2010 kl.21:52

Er så heldig å få være sammen med André hver dag jeg:)

Skriv en ny kommentar

hits