Day 25- A first

Min første novelle i en trykt novellesamling!

Det som skulle til

Lufta var sprø. Som om hvis man strakk ut hånden og prøvde å fange luft, så kunne det faktisk la seg gjøre.
Den tidlige desembervinden bet godt tak i ansiktet, og mens jeg vandret gatelangs som en levende istapp, tok jeg meg selv i å lure på om det skulle begynne å snø snart. Det var lørdag og jeg var på vei hjem etter en tur på den lokale puben, Stamstedet. To øl hadde vært mer enn nok. Lørdagsshopping på Platekompaniet nå som jula nærmet seg er slett ingen spøk. Kunder generelt på lørdager har man en tendens til å bli en smule sliten av. Jeg hadde forlatt Vebjørn og Isak på puben, og diskusjonen jeg hadde forlatt var den om kvinner. I det vide og brede. Det endte alltid der, hvor Isak spurte seg selv i det stille hvorfor eksen hans, Ragnhild, hadde dumpet ham for to år siden, mens Vebjørn lurte på når den rette ville komme til han. Det hele hadde utviklet seg til et dårlig talkshow som gikk i en kvalmende loop. Dessuten ble det aldri dratt noen konklusjon. Det var ikke som at jeg gikk glipp av noe ved å ikke være der, akkurat.
Riktignok var det ikke den påbegynnende diskusjonen som hadde fått meg til å innse at det faktisk nå var på tide å komme seg hjemover. Det var heller da Vebjørn, min nære venn gjennom snart tjue år, hadde sagt, 'Er det ei jente jeg har trua på, så er det Sarah.' Det hadde vært den utløsende faktoren som hadde fått meg til å innse at jeg faktisk sto helt fri til å forlate kompisene mine. Forlate dem til fordel for Sarah. Jeg var på vei hjem, proppet full av forventninger om at hun skulle komme inn døra. Det å få Vebjørns velsignelse var én ting, riktignok en veldig viktig ting, men det føltes fortsatt som om det var ei sulten bikkje som holdt på å gnage hull på meg innvendig. Usikkerheten. Den forbanna usikkerheten.
At Sarah var det beste som hadde skjedd meg på mange, mange år var det ingen tvil om. Jeg kjente aldri trangen etter å grave meg ned de gangene jeg ble sett offentlig sammen med henne, og det føltes ikke kleint å kysse henne foran kompisene mine. Alt det der var trivielle bagateller. Slike koselige ting som med tiden ble naturlig. Det som var vanskelig var definisjonen av tilstanden. Forholdet. Kjærester eller ikke. Skal, skal ikke.

Det var ikke langt fra Stamstedet til leiligheten. Men i denne kulda ble hvert steg med ett tungt, og det var demotiverende å tenke på at det ikke kom til å bli varmere med det første. Jeg gløttet i vinduene langs en av de mange handlegatene som ledet til leiligheten. Det var blitt pynta til jul for lenge siden og det var som om lysene fylte meg med en indre ro. Men den roen hindret ikke at tomheten kom sigende. Når jeg kom tilbake til leiligheta ville den være tom. Det var ingen som ville pynta til jul der. Ikke i år heller. Det hadde vært en av mammas store gleder her i livet. Det å dekorere hus og hytte med subtil og diskret julepynt som kunne minne om et eventyr for hundre år siden. Varmen og lunheten som fulgte hadde fungert som en konstant påminnelse om at nå var det jul og julestemningen hadde kommet hvert år. Men det skjedde ikke nå lenger. Siste gang jeg hadde julestemning var jula før hun døde. 
Det hadde alltid vært snø når hun var i live. Men nå var det som om den kviet seg for å komme. At det å komme ville være feil fordi hun ikke var der. Hun som hadde levd for alt som hadde med jul å gjøre.

Jeg besøker graven hennes hver onsdag. Jeg husker så godt første gangen jeg var der etter begravelsen. Jeg hadde hatt kirkegården helt for meg selv og stillheten som fulgte hadde vært som å omfavne en gammel og kjær venn. Det hadde vært januar og skumringen hadde allerede kommet. Det snødde ikke den vinteren, det var bare kaldt og frosten lå tykk som et pledd på bakken. Når jeg tenker meg om, har alle vintrene siden minnet meg om den. Den første vinteren uten henne. Det er ikke sånn at jeg stenger meg inn i min egen lille boble og forkaster sivilisasjonen. Jeg følger med på værmeldingene nå og da, og ifølge værdamene kommer snøen stort sett hvert år. Det er bare det at jeg ikke klarer å huske at den faktisk har vært her.
Etter mammas død var det som om jeg fastslo at det å sørge over henne var en oppgave som skulle tilhøre meg og meg alene. Pappa prøvde så godt han kunne å få familiedynamikken på plass så fort som mulig, men alt hadde falt i tomme ord og løfter. Broderen hadde på mange måter vært for liten til å vite hva det egentlig betydde å miste noen og hadde derfor tilpasset seg det amputerte livet lett. Mamma hadde alltid vært min og det hadde aldri eksistert noen lyst etter å dele henne med noen andre. Selv om realitetens harde fakta får meg til å innse, mer og mer for hver dag, at det jeg vil og det jeg trenger er to helt forskjellige ting.

Klokka var litt over ti da jeg trasket inn i leiligheten. Jeg slo på lysbryteren idet jeg lukka døra etter meg, og den lille stua ble svakt opplyst av den hvite taklampa jeg hadde fått av pappa i innflyttingsgave. Kulda hadde lagt seg som en stiv og frossen hånd rundt hele kroppen min, og jeg fikk henta fram det svarte fleecepleddet jeg fikk av farmor. Jeg trakk det godt under haka idet jeg la meg ned i sofaen. Sarah og jeg hadde ikke fastslått noe klokkeslett for når hun skulle komme. Hun hadde eksamen om ikke lenge, og jobbet derfor på spreng med å ta igjen tapte lesestunder. Jeg fant omsider en komfortabel stilling og trodde jeg så frostrøyen stige foran ansiktet mitt, men visste ikke om dette bare var selvmedlidende innbilning.
Sarah gjennomtrengte tankene mine og jeg tenkte hvor perfekt sammensatt ansiktet hennes virkelig var. Jeg tenkte på håret hennes som alltid lukta godt og hvordan øynene hennes hadde det lille glimtet alle snakka om. Jeg hadde innsett at for å definere oss, så hadde jeg ikke noe annet valg enn å la henne komme inn. Jeg måtte lære meg å dele. Det var ikke lenger rett at jeg gang på gang unngikk spørsmålene hennes om hvor jeg dro hver onsdag. Men jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle la henne komme inn. Jeg hadde brukt en årrekke på å bevare minnet om mamma. Alt for å ikke glemme henne. Hvordan hun luktet. Hvordan hun lo. Yndlingsmusikken hennes. De verdifulle minnene om oss to sammen. Som den dagen jeg var ti og hun hadde tatt meg med på kafé, og jeg hadde smakt kaffe for første gang. Jeg hadde spyttet kaffen ut over hele bordet og hun hadde ledd så mye at hun hadde falt av stolen. Eller den kvelden da vi hadde hatt hele huset for oss selv og gjort om stua til en slagmark. Hun hadde malt meg som en indianer i ansiktet og gitt meg en av de mange fjærene i bokser og esker, mens hun selv hadde tatt på seg en cowboyhatt og fyrt ivrig ivei på lillebrors lekepistol. Jeg har fortsatt den fjæra. Over speilet på soverommet mitt. 
Men det jeg var redd for skulle skje nå, hvis jeg begynte å dele minnene om henne, stedet hvor hun lå, så ville jeg omsider glemme henne fordi minnene ville bli gitt ut. Lånt bort. Og aldri levert tilbake. For jeg hadde jo aldri tatt med noen til grava hennes. Ikke engang Vebjørn og Isak. Det forble det eneste stedet som fortsatt var hellig og urørt. Barndomshjemmet var nå bare en skygge av hva det en gang var. Jeg hadde på mange måter, da jeg sanket inn minnene om henne, robbet selve huset for henne også. Det var i meg hun levde i beste velgående. Og hun ble virkeliggjort på gravstedet.

Jeg måtte ha sovnet, for et par myke lepper på pannen dro meg ut av søvnen. Som et par sterke hender som løfter et barn ut av badekaret. 'Endre?' hvisket en stemme. 
'Sarah,' mumlet jeg og åpnet øynene, og så inn i hennes store brune. 
'Har du sovet, du da?' spurte hun og satt seg ned ved siden av meg. Hun strøk den myke, milde hånden sin over kinnet mitt og det luktet Sarah. 
'Mm,' sa jeg og satt meg opp i sofaen. 'Så pen du er,' sa jeg og smilte trøtt til henne. Hun var rød i kinnene og hadde et mørkeblått skjerf tullet rundt halsen. Hun smilte tilbake.
'Jeg har med noe til deg.'
'Jasså?' Hun nikket og begynte å rote i en Kid-pose som lå på gulvet. Opp av den trakk hun ut en hvit eske. 
'Er du klar?' spurte hun og så opprømt på meg. Det føltes ut som om hjertet hadde omorganisert seg og havnet i halsen. Det var noe familiært over en hvit eske nå rundt juletider. Jeg visste jeg hadde et minne gjemt langt tilbake i arkivet, men klarte ikke hente det fram. Det føltes som om hjernen min var fylt av bomull, og som om tida gikk saktere enn vanlig. Som om jeg fortsatt sov. Istedenfor å si noe, nikket jeg bare. Som et lite barn for opprømt til å stotre fram noe som helst. 
Sakte tok hun av lokket og fjernet papiret. Under papiret lå det en julestjerne. I gull. Jeg så på henne uten å si noe. For lammet til å si noe. 
'Jeg tenkte leiligheten kunne trenge litt julepynt.'

På en mørk kirkegård noen dager ut i desember går to skikkelser hånd i hånd. Det er helt stille og de er helt alene. De har all tid i verden og gangen deres er deretter. At de er elskere er det ingen tvil om, men det er likevel noe uskyldig ved dem. Som når sjelevenner nettopp har funnet hverandre og alt som eksisterer er her og nå. De stopper omsider foran en av gravene. Selv om det ikke gir noen mening å hilse på steiner virker det som om det er dette som skjer. Et første møte. Hallo. God kveld. Lys blir tent og det virker som om ord blir utvekslet. Etter en lang stund snur de to skikkelsene seg og spaserer rolig ut av kirkegården. De lukker porten etter seg og fortsetter nedover gaten. Hånd i hånd og enda sikrere på hverandre enn hva de hadde vært da de ankom kirkegården. Idet elskerne forsvinner ut av syne faller også årets første snøfnugg ned på bakken, og det er som om hele kirkegården, ja hele byen, puster lettet ut.

3 kommentarer

Stine 8)

25.des.2010 kl.23:28

Ahhh... Flinke flinke jente.

Så fin denne var, den likte jeg veldig godt!

Malin

26.des.2010 kl.00:14

Noe så nydelig, elsker måten du skriver på. For en gave, å ha et talent som dette. :- ) god jul!

krna

28.des.2010 kl.17:12

tusen takk skal dere ha! det betyr utrolig mye

Skriv en ny kommentar

hits