Day 25- A first

Min frste novelle i en trykt novellesamling!

Det som skulle til

Lufta var spr. Som om hvis man strakk ut hnden og prvde fange luft, s kunne det faktisk la seg gjre.
Den tidlige desembervinden bet godt tak i ansiktet, og mens jeg vandret gatelangs som en levende istapp, tok jeg meg selv i lure p om det skulle begynne sn snart. Det var lrdag og jeg var p vei hjem etter en tur p den lokale puben, Stamstedet. To l hadde vrt mer enn nok. Lrdagsshopping p Platekompaniet n som jula nrmet seg er slett ingen spk. Kunder generelt p lrdager har man en tendens til bli en smule sliten av. Jeg hadde forlatt Vebjrn og Isak p puben, og diskusjonen jeg hadde forlatt var den om kvinner. I det vide og brede. Det endte alltid der, hvor Isak spurte seg selv i det stille hvorfor eksen hans, Ragnhild, hadde dumpet ham for to r siden, mens Vebjrn lurte p nr den rette ville komme til han. Det hele hadde utviklet seg til et drlig talkshow som gikk i en kvalmende loop. Dessuten ble det aldri dratt noen konklusjon. Det var ikke som at jeg gikk glipp av noe ved ikke vre der, akkurat.
Riktignok var det ikke den pbegynnende diskusjonen som hadde ftt meg til innse at det faktisk n var p tide komme seg hjemover. Det var heller da Vebjrn, min nre venn gjennom snart tjue r, hadde sagt, 'Er det ei jente jeg har trua p, s er det Sarah.' Det hadde vrt den utlsende faktoren som hadde ftt meg til innse at jeg faktisk sto helt fri til forlate kompisene mine. Forlate dem til fordel for Sarah. Jeg var p vei hjem, proppet full av forventninger om at hun skulle komme inn dra. Det f Vebjrns velsignelse var n ting, riktignok en veldig viktig ting, men det fltes fortsatt som om det var ei sulten bikkje som holdt p gnage hull p meg innvendig. Usikkerheten. Den forbanna usikkerheten.
At Sarah var det beste som hadde skjedd meg p mange, mange r var det ingen tvil om. Jeg kjente aldri trangen etter grave meg ned de gangene jeg ble sett offentlig sammen med henne, og det fltes ikke kleint kysse henne foran kompisene mine. Alt det der var trivielle bagateller. Slike koselige ting som med tiden ble naturlig. Det som var vanskelig var definisjonen av tilstanden. Forholdet. Kjrester eller ikke. Skal, skal ikke.

Det var ikke langt fra Stamstedet til leiligheten. Men i denne kulda ble hvert steg med ett tungt, og det var demotiverende tenke p at det ikke kom til bli varmere med det frste. Jeg glttet i vinduene langs en av de mange handlegatene som ledet til leiligheten. Det var blitt pynta til jul for lenge siden og det var som om lysene fylte meg med en indre ro. Men den roen hindret ikke at tomheten kom sigende. Nr jeg kom tilbake til leiligheta ville den vre tom. Det var ingen som ville pynta til jul der. Ikke i r heller. Det hadde vrt en av mammas store gleder her i livet. Det dekorere hus og hytte med subtil og diskret julepynt som kunne minne om et eventyr for hundre r siden. Varmen og lunheten som fulgte hadde fungert som en konstant pminnelse om at n var det jul og julestemningen hadde kommet hvert r. Men det skjedde ikke n lenger. Siste gang jeg hadde julestemning var jula fr hun dde.
Det hadde alltid vrt sn nr hun var i live. Men n var det som om den kviet seg for komme. At det komme ville vre feil fordi hun ikke var der. Hun som hadde levd for alt som hadde med jul gjre.

Jeg besker graven hennes hver onsdag. Jeg husker s godt frste gangen jeg var der etter begravelsen. Jeg hadde hatt kirkegrden helt for meg selv og stillheten som fulgte hadde vrt som omfavne en gammel og kjr venn. Det hadde vrt januar og skumringen hadde allerede kommet. Det sndde ikke den vinteren, det var bare kaldt og frosten l tykk som et pledd p bakken. Nr jeg tenker meg om, har alle vintrene siden minnet meg om den. Den frste vinteren uten henne. Det er ikke snn at jeg stenger meg inn i min egen lille boble og forkaster sivilisasjonen. Jeg flger med p vrmeldingene n og da, og iflge vrdamene kommer snen stort sett hvert r. Det er bare det at jeg ikke klarer huske at den faktisk har vrt her.
Etter mammas dd var det som om jeg fastslo at det srge over henne var en oppgave som skulle tilhre meg og meg alene. Pappa prvde s godt han kunne f familiedynamikken p plass s fort som mulig, men alt hadde falt i tomme ord og lfter. Broderen hadde p mange mter vrt for liten til vite hva det egentlig betydde miste noen og hadde derfor tilpasset seg det amputerte livet lett. Mamma hadde alltid vrt min og det hadde aldri eksistert noen lyst etter dele henne med noen andre. Selv om realitetens harde fakta fr meg til innse, mer og mer for hver dag, at det jeg vil og det jeg trenger er to helt forskjellige ting.

Klokka var litt over ti da jeg trasket inn i leiligheten. Jeg slo p lysbryteren idet jeg lukka dra etter meg, og den lille stua ble svakt opplyst av den hvite taklampa jeg hadde ftt av pappa i innflyttingsgave. Kulda hadde lagt seg som en stiv og frossen hnd rundt hele kroppen min, og jeg fikk henta fram det svarte fleecepleddet jeg fikk av farmor. Jeg trakk det godt under haka idet jeg la meg ned i sofaen. Sarah og jeg hadde ikke fastsltt noe klokkeslett for nr hun skulle komme. Hun hadde eksamen om ikke lenge, og jobbet derfor p spreng med ta igjen tapte lesestunder. Jeg fant omsider en komfortabel stilling og trodde jeg s frostryen stige foran ansiktet mitt, men visste ikke om dette bare var selvmedlidende innbilning.
Sarah gjennomtrengte tankene mine og jeg tenkte hvor perfekt sammensatt ansiktet hennes virkelig var. Jeg tenkte p hret hennes som alltid lukta godt og hvordan ynene hennes hadde det lille glimtet alle snakka om. Jeg hadde innsett at for definere oss, s hadde jeg ikke noe annet valg enn la henne komme inn. Jeg mtte lre meg dele. Det var ikke lenger rett at jeg gang p gang unngikk sprsmlene hennes om hvor jeg dro hver onsdag. Men jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle la henne komme inn. Jeg hadde brukt en rrekke p bevare minnet om mamma. Alt for ikke glemme henne. Hvordan hun luktet. Hvordan hun lo. Yndlingsmusikken hennes. De verdifulle minnene om oss to sammen. Som den dagen jeg var ti og hun hadde tatt meg med p kaf, og jeg hadde smakt kaffe for frste gang. Jeg hadde spyttet kaffen ut over hele bordet og hun hadde ledd s mye at hun hadde falt av stolen. Eller den kvelden da vi hadde hatt hele huset for oss selv og gjort om stua til en slagmark. Hun hadde malt meg som en indianer i ansiktet og gitt meg en av de mange fjrene i bokser og esker, mens hun selv hadde tatt p seg en cowboyhatt og fyrt ivrig ivei p lillebrors lekepistol. Jeg har fortsatt den fjra. Over speilet p soverommet mitt.
Men det jeg var redd for skulle skje n, hvis jeg begynte dele minnene om henne, stedet hvor hun l, s ville jeg omsider glemme henne fordi minnene ville bli gitt ut. Lnt bort. Og aldri levert tilbake. For jeg hadde jo aldri tatt med noen til grava hennes. Ikke engang Vebjrn og Isak. Det forble det eneste stedet som fortsatt var hellig og urrt. Barndomshjemmet var n bare en skygge av hva det en gang var. Jeg hadde p mange mter, da jeg sanket inn minnene om henne, robbet selve huset for henne ogs. Det var i meg hun levde i beste velgende. Og hun ble virkeliggjort p gravstedet.

Jeg mtte ha sovnet, for et par myke lepper p pannen dro meg ut av svnen. Som et par sterke hender som lfter et barn ut av badekaret. 'Endre?' hvisket en stemme.
'Sarah,' mumlet jeg og pnet ynene, og s inn i hennes store brune.
'Har du sovet, du da?' spurte hun og satt seg ned ved siden av meg. Hun strk den myke, milde hnden sin over kinnet mitt og det luktet Sarah.
'Mm,' sa jeg og satt meg opp i sofaen. 'S pen du er,' sa jeg og smilte trtt til henne. Hun var rd i kinnene og hadde et mrkebltt skjerf tullet rundt halsen. Hun smilte tilbake.
'Jeg har med noe til deg.'
'Jass?' Hun nikket og begynte rote i en Kid-pose som l p gulvet. Opp av den trakk hun ut en hvit eske.
'Er du klar?' spurte hun og s opprmt p meg. Det fltes ut som om hjertet hadde omorganisert seg og havnet i halsen. Det var noe familirt over en hvit eske n rundt juletider. Jeg visste jeg hadde et minne gjemt langt tilbake i arkivet, men klarte ikke hente det fram. Det fltes som om hjernen min var fylt av bomull, og som om tida gikk saktere enn vanlig. Som om jeg fortsatt sov. Istedenfor si noe, nikket jeg bare. Som et lite barn for opprmt til stotre fram noe som helst.
Sakte tok hun av lokket og fjernet papiret. Under papiret l det en julestjerne. I gull. Jeg s p henne uten si noe. For lammet til si noe.
'Jeg tenkte leiligheten kunne trenge litt julepynt.'

P en mrk kirkegrd noen dager ut i desember gr to skikkelser hnd i hnd. Det er helt stille og de er helt alene. De har all tid i verden og gangen deres er deretter. At de er elskere er det ingen tvil om, men det er likevel noe uskyldig ved dem. Som nr sjelevenner nettopp har funnet hverandre og alt som eksisterer er her og n. De stopper omsider foran en av gravene. Selv om det ikke gir noen mening hilse p steiner virker det som om det er dette som skjer. Et frste mte. Hallo. God kveld. Lys blir tent og det virker som om ord blir utvekslet. Etter en lang stund snur de to skikkelsene seg og spaserer rolig ut av kirkegrden. De lukker porten etter seg og fortsetter nedover gaten. Hnd i hnd og enda sikrere p hverandre enn hva de hadde vrt da de ankom kirkegrden. Idet elskerne forsvinner ut av syne faller ogs rets frste snfnugg ned p bakken, og det er som om hele kirkegrden, ja hele byen, puster lettet ut.

3 kommentarer

Stine 8)

25.des.2010 kl.23:28

Ahhh... Flinke flinke jente.

S fin denne var, den likte jeg veldig godt!

Malin

26.des.2010 kl.00:14

Noe s nydelig, elsker mten du skriver p. For en gave, ha et talent som dette. :- ) god jul!

krna

28.des.2010 kl.17:12

tusen takk skal dere ha! det betyr utrolig mye

Skriv en ny kommentar

hits